Mars: den røde planeten, rovere og jakten på liv

Mars har fascinert mennesker i årtusener. Den røde fargen, synlig for det blotte øye, fikk romerne til å oppkalle den etter krigsguden. På 1800-tallet trodde noen at de så kanaler bygget av et intelligent folk, og på 1900-tallet fylte Mars bøker og filmer. I dag vet vi mye mer, takket være en rekke romsonder og rovere, og bildet er både mer nøkternt og mer spennende.

Fakta om Mars

Mars er den fjerde planeten fra Sola og har en diameter på rundt 6 800 kilometer, omtrent halvparten av Jordens. Tyngdekraften på overflaten er rundt 38 prosent av jordas, så du ville kunne hoppe nesten tre ganger så høyt. En marsdag er 24 timer og 37 minutter, nesten som vår, mens et marsår varer 687 jorddager.

Atmosfæren består av rundt 95 prosent karbondioksid, men er svært tynn: trykket ved overflaten er mindre enn én prosent av trykket ved havnivå på Jorden. Temperaturene varierer sterkt, fra opptil rundt 20 grader en sommerdag ved ekvator til under minus 100 på vinternatten og enda lavere ved polene. Planeten har to små, ujevne måner, Phobos og Deimos, som sannsynligvis er innfangede asteroider.

Hvorfor er den rød?

Overflaten er dekket av støv og stein som inneholder mye jernoksid, altså rust. Det er det samme stoffet som gir jordas rustne jern sin farge. Når støvet virvles opp i atmosfæren, får himmelen en brunlig eller rosa fargetone, mens solnedganger kan se blå ut, det motsatte av hos oss.

Landskap i ytterkant

Mars har noen av solsystemets mest imponerende landformer:

• Olympus Mons er den høyeste kjente vulkanen i solsystemet, rundt 22 kilometer høy, omtrent to og en halv ganger Mount Everest.
• Valles Marineris er en kløft på over 4 000 kilometer i lengde og opptil rundt sju kilometer dyp, som ville strukket seg over hele USA.
• Polarhettene består av vannis og frossen karbondioksid og vokser og krymper med årstidene.

Tynn atmosfære og lav tyngdekraft betyr at slike strukturer kunne bli mye større enn på Jorden.

En gang vått og varmere

Det mest spennende ved Mars er at den ikke alltid var slik. Bilder fra bane og fra overflaten viser uttørkede elveleier, delta og lag av leire og salter, som bare dannes i nærvær av flytende vann. Forskere mener at Mars for omtrent tre til fire milliarder år siden hadde en tykkere atmosfære, et varmere klima og vann på overflaten, kanskje også innsjøer og hav.

Så skjedde noe. Planeten mistet sitt globale magnetfelt, og solvinden fikk tak i atmosfæren og blåste mye av den bort i rommet. Trykket falt, vannet frøs eller fordampet, og Mars ble den kalde ørkenen vi ser i dag. Likevel finnes det betydelige mengder vannis under overflaten og ved polene.

Roverne: robotgeologer på hjul

Siden 1970-årene har mange sonder besøkt Mars, men det er roverne som har gitt oss den mest detaljerte kunnskapen:

• Spirit og Opportunity landet i 2004. Opportunity fortsatte i nesten 15 år, langt utover det planlagte, og fant mineraler som viser at det en gang var vann der.
• Curiosity landet i Gale-krateret i august 2012. Roveren utforsker fjellet Mount Sharp og har funnet organiske molekyler og tegn til at krateret en gang hadde en innsjø med forhold som kunne ha støttet mikrobielt liv. Bildet øverst er et selvportrett av Curiosity tatt fra overflaten.
• Perseverance landet i Jezero-krateret i februar 2021. Det er et gammelt deltaområde, og roveren samler inn prøver av bergarter i rør som skal kunne hentes til Jorden. Med seg hadde den helikopteret Ingenuity, som gjorde de første flyvningene med motor i en annen verdens atmosfære.

Planene om å hente prøvene til Jorden har vært gjenstand for diskusjon og budsjettavklaringer, så tidspunktet er usikkert.

Jakten på liv

Har det eksistert liv på Mars? Det vet vi ikke. Forskere leter etter spor etter gamle mikrober, såkalte biosignaturer, i bergarter som dannet seg i vann. Om liv oppsto på Mars, kunne det vært i de første hundre millioner årene, da planeten var mer lik Jorden. Å finne ut av det ville være en av de største oppdagelsene noen gang.

En side av saken handler om meteoritter. Biter fra Mars er slått løs i nedslag og har falt til Jorden. Vi kjenner mer enn tohundre slike marsmeteoritter, og den mest omtalte, ALH84001, ble i 1996 foreslått å inneholde spor etter fossilt liv. Tolkningen er omstridt, og de fleste forskere mener i dag at strukturene har en ikke-biologisk forklaring, men saken viste hvor spennende spørsmålet er. Hvis du vil lese mer om det, finner du bakgrunnen i artikkelen om hva en meteoritt er.

Også motsatt vei er det meteoritter: roverne har funnet jernmeteoritter som har falt ned på Mars. Opportunity fant en kalt Heat Shield Rock i 2005, og Curiosity har funnet flere, blant dem «Lebanon» i 2014 og «Cacao» i 2023. De er jernmeteoritter av samme type som vi finner på Jorden, og vi omtaler dem i artikkelen om typer meteoritter.

Kan mennesker dra til Mars?

Tanken er fristende, og flere romorganisasjoner og selskaper har ambisjoner om det. Men utfordringene er store. Reisen tar rundt seks til ni måneder hver vei, mennesker vil utsettes for kosmisk stråling underveis og på overflaten, og atmosfæren er giftig og for tynn. Man trenger å produsere oksygen og drivstoff på stedet, finne vann og bygge boliger som kan beskytte mot stråling. Ingen av delene er løst ennå, og tidslinjene er usikre.

Mars på himmelen

Du kan selv se Mars uten teleskop. Den framstår som et rødlig, ikke tindrende lysende punkt. Hver 26. måned eller så kommer Jorden og Mars nærmest hverandre, og da er Mars lysest og best egnet for observasjon. Med en middels stor kikkert eller teleskop kan du under gode forhold skimte lyse polhetter og mørke felt på overflaten. Les gjerne guiden til stjernekikking for hjelp til å komme i gang. Hvor Mars hører hjemme blant de andre verdenene, kan du se i artikkelen om planetene i solsystemet.

Hvorfor betyr Mars noe?

Mars er et laboratorium for å forstå hva som avgjør om en planet blir levelig. Den var en gang lik Jorden, men ble kald og tørr. Å finne ut hvorfor og når, gir oss innsikt i hva som gjør Jorden spesiell, og hvor skjør en planets miljø kan være. Det er kanskje den viktigste grunnen til at vi fortsetter å sende roboter til den røde nabo.