Planetene i solsystemet: de åtte verdenene fra Merkur til Neptun

Planet kommer fra det greske ordet for «vandrer», og det er akkurat det planetene ser ut som på nattehimmelen: lysende punkter som langsomt flytter seg mellom de faste stjernene. I dag vet vi at de er egne verdener, i bane rundt Sola, og at hver av dem har sin egen personlighet. Her er en gjennomgang av alle åtte.

Hvis du vil se hvordan de passer inn i det store bildet først, kan du lese oversikten over solsystemet.

Hva er en planet?

I 2006 vedtok Den internasjonale astronomiske union (IAU) tre kriterier. En planet må gå i bane rundt Sola, ha nok masse til at tyngdekraften gjør den tilnærmet rund, og ha ryddet banen sin for andre legemer av tilsvarende størrelse. Det siste kriteriet er grunnen til at Pluto ikke lenger regnes som planet. Du kan lese hele historien i artikkelen hvorfor er Pluto ikke en planet?.

Steinplanetene

Merkur

Merkur er den minste planeten, bare litt større enn vår egen måne, med en diameter på rundt 4 900 kilometer. Den ligger nærmest Sola og bruker 88 jorddager på en runde. Likevel er den ikke den varmeste: uten nevneverdig atmosfære mister den varmen raskt. Dagtemperaturen kan komme over 400 grader, mens nattene faller til rundt minus 180. Overflaten er full av kratere og ligner Månen.

Venus

Venus er nesten like stor som Jorden, med en diameter på rundt 12 100 kilometer, men ellers svært ulik. Atmosfæren består mest av karbondioksid og er omtrent 90 ganger tettere enn vår. Det gir en kraftig drivhuseffekt som holder overflaten på rundt 465 grader hele døgnet, varmt nok til å smelte bly. Venus roterer sakte og baklengs, slik at Sola står opp i vest. Én venusdag er lengre enn ett venusår.

Jorden

Vår egen planet er den eneste vi kjenner til med liv. Rundt 71 prosent av overflaten er dekket av hav, og atmosfæren med nitrogen og oksygen gir både pustbar luft og beskyttelse mot det verste av strålingen. Jorden har en stor måne i forhold til sin størrelse, som stabiliserer aksehellingen og skaper tidevann.

Mars

Mars er omtrent halvparten av jordas diameter, rundt 6 800 kilometer. Atmosfæren er tynn og består mest av karbondioksid. Overflaten er rødlig av jernoksid, og det finnes tegn på at planeten for milliarder av år siden hadde elver og innsjøer. Mars har solsystemets høyeste fjell, vulkanen Olympus Mons, og en gigantisk kløft, Valles Marineris. Les mer i artikkelen om Mars.

Gassgigantene

Jupiter

Jupiter er alle planeters konge. Diameteren er rundt 140 000 kilometer, mer enn elleve ganger Jordens, og massen er mer enn to ganger så stor som alle de andre planetene til sammen. Planeten er en ball av hydrogen og helium uten fast overflate, med stormer som Den store røde flekken. Jupiter har dessuten mer enn nitti kjente måner.

Saturn

Saturn er nest størst, med en diameter på rundt 116 000 kilometer, og er kjent for sine praktfulle ringer. Planeten er så lett at den i gjennomsnitt har lavere tetthet enn vann, og i teorien ville flyte om du fant et stort nok badekar. Saturn har mer enn to hundre bekreftede måner, blant dem Titan, som har en tykk atmosfære og innsjøer av flytende metan. Vi har skrevet mer om de to gigantene i artikkelen Jupiter og Saturn.

Isgigantene

Uranus

Uranus er rundt 50 000 kilometer i diameter og har en blågrønn farge fordi metan i atmosfæren absorberer rødt lys. Planeten har en spesiell egenskap: Den ligger nærmest på siden, med en akselhelling på omtrent 98 grader. Det betyr at polene får sollys i flere tiår om gangen, etterfulgt av tilsvarende lange perioder med mørke. Omløpstiden er 84 år.

Neptun

Neptun er den ytterste planeten, rundt 30 ganger lengre fra Sola enn Jorden, og bruker 165 år på en runde. Den har solsystemets kraftigste vinder, målt til over 2 000 kilometer i timen. Neptun ble oppdaget i 1846, og ble funnet takket være matematikk: astronomer hadde regnet ut hvor en ukjent planet måtte befinne seg for å forklare avvik i Uranus' bane, og teleskopet fant den bare omtrent én grad fra den beregnede posisjonen.

Sammenligning på ett blikk

• Merkur: 4 879 km, omløpstid 88 døgn.
• Venus: 12 104 km, omløpstid 225 døgn.
• Jorden: 12 742 km, omløpstid 365 døgn.
• Mars: 6 779 km, omløpstid 687 døgn.
• Jupiter: rundt 140 000 km, omløpstid knapt 12 år.
• Saturn: rundt 116 000 km, omløpstid knapt 30 år.
• Uranus: rundt 50 000 km, omløpstid 84 år.
• Neptun: rundt 49 000 km, omløpstid 165 år.

Tallene er avrundet, og forskjellene viser hvor ulike verdenene er. Noen av dem kunne rommet tusen jordkloder, mens andre er mindre enn Månen.

Hvorfor er de så forskjellige?

Svaret ligger i hvor de ble dannet. Nær Sola var det så varmt at bare stein og metall kunne klumpe seg sammen, og det ble små steinplaneter. Lenger ute, utenfor den såkalte snølinjen, kunne også is samles. Der vokste kjernene seg store nok til å fange enorme mengder gass fra skiven, og slik ble gassgigantene til. Lengst ute var det mindre materiale, og isgigantene ble mindre og kaldere.

Små legemer ble igjen mellom planetene, som asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. De og kometene er rester fra byggeprosessen.

Planeter vi kan se uten teleskop

Fem av planetene er synlige for det blotte øye: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. De skiller seg fra stjernene ved at de ikke tindrer så mye, og ved at de flytter seg fra natt til natt. Venus er den lyseste og kalles ofte «aftenstjerne» eller «morgenstjerne», selv om den ikke er noen stjerne. Jupiter følger som nummer to. Med en vanlig kikkert kan du se de fire største Jupiter-månene som små lysprikker på rad. Praktiske tips for hvordan du kommer i gang, finner du i artikkelen om å komme i gang med stjernekikking.

Og utenfor solsystemet?

Planeter er ikke noe som bare finnes hos oss. Siden 1990-tallet har astronomer oppdaget tusenvis av planeter rundt andre stjerner, og mange av dem er helt ulike dem i vårt eget system. Det tar vi for oss i artikkelen om eksoplaneter.

De åtte planetene våre er et eksempel på hva som kan oppstå fra en sky av gass og støv. Hver av dem forteller en del av historien om hvordan verdener blir til, og hvorfor Jorden ble som den ble.