Hvorfor er Pluto ikke en planet? Historien om en nedgradert verden

I årtier lærte skolebarn at solsystemet har ni planeter. Så, i august 2006, ble Pluto fjernet fra listen. Det vakte oppsikt, og noen ble nesten fornærmet på vegne av den lille, fjerne verdenen. Men saken er mer interessant enn en enkel nedgradering. Den handler om hvordan vitenskapen endrer begreper når vi lærer mer, og om hva som egentlig kjennetegner en planet.

Oppdagelsen av Pluto

Pluto ble oppdaget i 1930 av den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh ved Lowell-observatoriet i Arizona. Percival Lowell hadde lenge forutsagt en niende planet langt ute, basert på tilsynelatende avvik i banene til Uranus og Neptun, og Tombaugh fant et lysende punkt som flyttet seg mellom bilder tatt noen dager fra hverandre. Navnet ble foreslått av en elleveårig jente i Oxford, Venetia Burney, og valgt fordi de to første bokstavene også var initialene til Percival Lowell.

Men Pluto var ikke som de andre planetene. Den var mye mindre enn man først trodde, og avvikene i banene til Uranus og Neptun viste seg senere å skyldes unøyaktige målinger av Neptuns masse. Plutos bane er også uvanlig: den er sterkt elliptisk og skråstilt i forhold til de andre planetenes plan, og tar planeten til tider innenfor Neptuns bane. Et omløp tar 248 år.

Flere like Pluto dukker opp

Fra 1990-årene begynte astronomer å finne mange isete legemer i området utenfor Neptun, det vi i dag kaller Kuiperbeltet. Pluto var ikke lenger enestående, men en av mange. Det kom et vendepunkt i 2005, da Eris ble oppdaget. Eris er omtrent like stor som Pluto, og faktisk litt mer massiv. Spørsmålet ble uunngåelig: hvis Pluto er en planet, må Eris være det også, og hva med alle de andre som snart ville bli funnet?

Du kan se hvordan Kuiperbeltet passer inn i solsystemets ytterkanter i artikkelen om solsystemet.

IAU-vedtaket i 2006

I august 2006 samlet Den internasjonale astronomiske union (IAU) seg til generalforsamling i Praha. De vedtok at en planet må oppfylle tre kriterier:

1. Den går i bane rundt Sola.
2. Den har nok masse til at tyngdekraften har gjort den tilnærmet rund.
3. Den har ryddet banen sin for andre, sammenlignbare legemer.

Pluto oppfyller de to første, men ikke det tredje. Den deler området med mange andre objekter i Kuiperbeltet og er ikke den dominerende kroppen i sin bane. Til sammenligning har de åtte planetene hver for seg dominert banen sin, enten ved å samle opp rester, slynge dem bort eller fange dem som måner.

Legemer som oppfyller de to første kriteriene, men ikke det tredje, kalles dvergplaneter. I dag er fem anerkjent: Ceres i asteroidebeltet, og Pluto, Eris, Haumea og Makemake utenfor Neptun. Ceres kan du lese om i artikkelen om asteroidebeltet.

Er avgjørelsen kontroversiell?

Ja, til en viss grad. Noen planetforskere mener at kriteriet om å rydde banen er uklart og ikke brukes konsekvent, siden for eksempel Jorden heller ikke har ryddet alle asteroider i sin bane. De foretrekker en definisjon som bygger på at legemet er stort nok til å være rundt og geologisk interessant, altså en slags «planet» uavhengig av banen. Med en slik definisjon ville også Månen og store måner som Titan og Ganymedes vært «planeter».

IAUs definisjon er likevel den offisielle, og den fungerer i praksis. Poenget er ikke at Pluto er mindre verdt, men at vi trenger en ryddig måte å skille de åtte store planetene fra de mange tusen mindre legemene.

Hva fant New Horizons?

Den virkelige revolusjonen kom 14. juli 2015, da NASAs romsonde New Horizons fløy forbi Pluto etter ni og et halvt års reise. Før den tid var Pluto bare en uklar prikk i de beste teleskopene. Plutselig fikk vi detaljerte bilder av en overraskende variert og aktiv verden.

Noen av de viktigste funnene:

• Et stort hjerteformet område, nå kalt Tombaugh Regio, er dekket av lys, frossen nitrogen. Den vestlige delen, Sputnik Planitia, er en isslette uten kratere, noe som betyr at overflaten er geologisk ung og stadig fornyes.
• Fjell av vannis som er opptil flere kilometer høye. Vannis er hard som stein ved Plutos temperatur på rundt minus 230 grader.
• Isstrømmer av nitrogen som sakte flyter som breer.
• En tynn atmosfære av nitrogen med blåaktig dis i flere lag.
• Charon, den største månen, med en diameter på rundt 1 200 kilometer, omtrent halvparten av Plutos, og med en mørk, rødlig nordpol.

Bildet øverst er sammensatt av data fra New Horizons og viser Pluto og Charon i forbedrede farger. Pluto har en diameter på rundt 2 380 kilometer, omtrent to tredjedeler av Månens.

Et dobbeltsystem

Pluto og Charon er så like i størrelse at massesenteret mellom dem ligger utenfor Pluto selv, i rommet mellom de to. De kretser dermed rundt et felles punkt, og mange regner dem som en dobbel dvergplanet. Begge vender alltid samme side mot hverandre, slik at du fra Plutos ene halvkule ville sett Charon stå stille på himmelen, mens den på den andre aldri er synlig.

Hva sier dette oss?

Pluto viser at solsystemet ikke bare består av åtte planeter og litt «rusk». Utenfor Neptun finnes en stor og variert sone, med tusenvis av kjente legemer og antakelig millioner flere. Noen av dem er like komplekse som Pluto. Det betyr at studiet av dvergplaneter er en vei til å forstå hvordan planetsystemer dannes. Denne kunnskapen er også relevant når vi vurderer planetsystemer rundt andre stjerner, som du kan lese om i artikkelen om eksoplaneter.

Hva med den «niende planeten»?

Navnet dukker opp i nyheter fra tid til annen: Planet Nine. Noen astronomer har foreslått at en stor, uoppdaget planet langt utenfor Neptun kan forklare hvorfor enkelte fjerne objekter har lignende baner. Så langt er ikke planeten observert, og andre forklaringer er også mulige. Det er derfor en hypotese, ikke et faktum. Du kan lese en oversikt over de åtte kjente planetene i artikkelen om planetene i solsystemet.

Pluto er fortsatt interessant

Å miste planetstatusen har ikke gjort Pluto mindre interessant for forskere. Tvert imot er den et av de mest studerte legemene i det ytre solsystemet. Spørsmålet «Er Pluto en planet?» er egentlig et spørsmål om hvordan vi velger å gruppere ting, ikke om hva Pluto er. Hva vi kaller den, forandrer ikke at den har isbreer, fjell og en blå dis, og at den i gjennomsnitt ligger nesten seks milliarder kilometer unna oss.