Hva er en meteoritt? Fra romstein til museumsgjenstand

Hver eneste dag treffer store mengder materiale fra verdensrommet jordas atmosfære. Anslagene varierer sterkt, men det handler om mange tonn daglig, nesten alt i form av fint støv som seiler stille ned over hele planeten. Det aller meste ser vi aldri. Noen ganger er en bit stor nok til å lyse opp nattehimmelen, og i sjeldne tilfeller når den helt ned til bakken. Da har vi en meteoritt.

Ordet brukes ofte slurvete, så la oss starte med å rydde i begrepene.

Tre ord som ofte blandes sammen

Fagfolk skiller mellom tre ulike stadier i samme historie:

• Meteoroide er et fast legeme i verdensrommet som er mindre enn en asteroide, fra bittesmå korn og opp til omtrent en meter på tvers. Så lenge det beveger seg i rommet, er det en meteoroide.
• Meteor er selve lysfenomenet som oppstår når en meteoroide farer inn i atmosfæren og gløder. Det er dette folk kaller et stjerneskudd.
• Meteoritt er den delen som overlever og lander på bakken. Først da, med steinen i hånden, bruker vi ordet meteoritt.

Det samme objektet kan altså være alle tre i løpet av noen sekunder. En meteoroide blir til en meteor, og hvis noe blir igjen, ligger det til slutt som en meteoritt.

Hvor kommer de fra?

De aller fleste meteorittene er biter av asteroider. De er rester fra tiden da solsystemet ble dannet for rundt 4,6 milliarder år siden, og mesteparten av dem kretser i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Kollisjoner mellom asteroidene sender biter ut på nye baner, og noen av dem krysser jordas bane.

Et lite antall meteoritter har et annet opphav. Vi kjenner steiner som er slått løs fra Månen og fra Mars ved store nedslag, og som senere har falt ned på Jorden. Bildet øverst viser en av de mest kjente: ALH84001, en stein på knappe to kilo som ble funnet i Allan Hills i Antarktis i 1984. Analyser viser at den stammer fra Mars. I 1996 ble det fremsatt påstander om at den kunne inneholde spor etter mikroskopisk liv, men tolkningen har vært omstridt siden, og de fleste forskere mener i dag at strukturene kan forklares uten liv.

Kometer bidrar også med støv, og det er kometstøv som gir oss mange av de årlige meteorsvermene. Men kometmateriale er skjørt og går som regel i oppløsning høyt oppe, så meteoritter fra kometer er ikke sikkert påvist.

Reisen gjennom atmosfæren

En meteoroide treffer atmosfæren med en fart mellom omtrent 11 og 72 kilometer i sekundet. Det er mange ganger raskere enn en kule fra et gevær. Ved denne farten blir luften foran objektet presset sammen og varmes opp til flere tusen grader, og det er den glødende luften og de fordampende steinpartiklene vi ser som en lysstripe. Prosessen kalles ablasjon, og den skraper bort mesteparten av massen.

Det er derfor bare de større bitene overlever. Når de har bremset opp i 15–20 kilometers høyde, slutter de å lyse. Fra da av faller de i det som kalles mørk flukt, i en fart på kanskje noen hundre kilometer i timen, ikke de titalls kilometer i sekundet de hadde i rommet. Overflaten er fortsatt varm i sekundene etter at steinen slutter å lyse, men den er ikke glovarm når den treffer bakken. Det er en vanlig myte at meteoritter er brennhete når de lander. Mange er tvert imot kalde inni, fordi de har tilbrakt milliarder av år i romkulden, og oppvarmingen rekker bare å påvirke den ytterste millimeteren.

Det ytre laget smelter og stivner til en tynn, mørk skorpe, kalt smeltskorpe. Den er en av de viktigste kjennetegnene på en ferskt falt meteoritt, noe vi kommer tilbake til i guiden til hvordan du kjenner igjen en meteoritt.

Observert fall og funn

Meteoritter deles i to grupper etter hvordan de ble oppdaget:

• Fall er meteoritter der noen så eller hørte nedslaget, og steinen ble samlet inn kort tid etterpå.
• Funn er steiner som ble gjenkjent som meteoritter lenge etter at de landet.

Et av de eldste dokumenterte fallene i Europa er Ensisheim i Alsace, som falt i 1492 og fortsatt er bevart. Et godt norsk eksempel er Moss-meteoritten. Den falt 14. juli 2006 over Moss og Rygge i Østfold, og tusenvis av mennesker så ildkulen. Fem steiner på til sammen rundt 3,8 kilo er funnet. Den tilhører en sjelden type, en karbonholdig kondritt, og er blitt viktig for forskere fordi den falt ned så nylig og ble samlet inn raskt, før regn og forurensning rakk å endre den. Du kan lese mer om den i oversikten til Buseck Center for Meteorite Studies.

Antarktis er verdens beste sted å lete etter funn. En mørk stein på hvit is er lett å få øye på, og isen beveger seg og samler meteorittene opp ved fjellkjeder som stopper isstrømmen. Tusenvis av meteoritter er funnet slik, deriblant ALH84001.

Hvor store kan de bli?

De fleste meteoritter er små, ofte ikke større enn en knyttneve eller en grus­stein. Den største kjente i ett stykke er Hoba i Namibia, en jernmeteoritt på omtrent 60 tonn som ble funnet i 1920 og fortsatt ligger der den landet. Slike giganter er ekstremt sjeldne. Større legemer lager ikke lenger bare en stein å plukke opp, men et krater, som vi ser nærmere på i artikkelen om meteorittkratere på jorden.

Hvorfor forskere bryr seg

Meteoritter er blant de eldste tingene vi kan holde i hendene. De eldste mineralkornene i visse meteoritter er datert til om lag 4,567 milliarder år, og det er så nær vi kommer et tidsstempel for solsystemets fødsel. Der jordens egne bergarter er blitt omdannet av plateforskyvninger, vulkaner og erosjon, har mange meteoritter holdt seg nesten uendret siden begynnelsen.

Noen inneholder aminosyrer og andre organiske molekyler, byggesteiner som også finnes i levende organismer. Det betyr ikke at meteoritter bar med seg liv, men at de kjemiske råvarene for liv var vanlige i det tidlige solsystemet. Det er en av grunnene til at romsonder som OSIRIS-REx og Hayabusa2 er sendt for å hente prøver fra asteroider, slik at forskerne kan studere materialet uten at det har passert gjennom atmosfæren.

Tror du at du har funnet en?

Nesten alle steiner som sendes inn til eksperter som «mulige meteoritter» viser seg å være helt vanlige jordiske bergarter, slagg eller jernmalm. Det gjør ikke jakten mindre spennende, men det er lurt å teste før man blir for fornøyd. Se på typer meteoritter for å forstå hva du kan forvente å finne, og følg sjekklisten i artikkelen om hvordan man kjenner igjen en meteoritt. Hvis steinen fortsatt ser lovende ut, kan et naturhistorisk museum, for eksempel Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, gi råd om videre undersøkelser.

Meteoritter er med andre ord mer enn pene steiner. De er budbringere fra tiden før Jorden fantes, og hver enkelt har en reise på milliarder av år bak seg.