Meteorittkratere på jorden: fra Arizona til Hallingdal

Se på Månen gjennom en kikkert, og du ser en overflate full av kratere. Jorden har vært utsatt for de samme bombardementene, men vi ser langt færre spor. Det er ikke fordi vi har blitt skånet, men fordi planeten vår er geologisk aktiv. Vann, vind, is og platebevegelser sletter ut spor i løpet av millioner av år. Likevel finnes det over 200 bekreftede nedslagsstrukturer på jordas overflate, og noen av dem er svært godt bevart.

Hvordan dannes et krater?

Et nedslag er ikke det samme som at en stein faller ned og lager et hull. Et legeme som treffer bakken med flere titalls kilometer i sekundet, har så mye bevegelsesenergi at det skaper en eksplosjon i bakken. Steinen fordamper og smelter nesten umiddelbart, og stein rundt nedslagsstedet blir knust og slynget ut. Sjokkbølgen presser mineraler til former som ikke oppstår under normale forhold. Et av de sikreste bevisene på at et krater er skapt av et nedslag, er sjokkdeformert kvarts, kvartskorn med mikroskopiske, parallelle sprekker som bare oppstår under ekstremt trykk.

Små nedslag lager enkle, skålformede kratere. Større nedslag gir komplekse kratere, der den sentrale delen først presses ned og så spretter tilbake som en sentral topp eller ring. De aller største kan etterlate seg strukturer på flere hundre kilometer.

Meteor Crater i Arizona

Det mest berømte krateret er Meteor Crater, også kalt Barringer-krateret, i ørkenen i Arizona. Det er omtrent 1,2 kilometer i diameter og rundt 170 meter dypt, og ble dannet for omtrent 50 000 år siden. Legemet som laget det, var en jernmeteoritt på kanskje 50 meter i diameter. Fordi klimaet er tørt og landskapet flatt, er krateret nesten perfekt bevart. Bildet over er tatt fra romstasjonen og viser hvor liten den runde fordypningen er i det store landskapet.

Meteor Crater var også det første krateret som ble anerkjent som nedslagsstruktur. Lenge trodde mange geologer at det var vulkansk, men geologen Daniel Barringer argumenterte tidlig på 1900-tallet for at det var skapt av en meteoritt, og gradvis vant dette synet frem. Brokker av jernmeteoritten, kalt Canyon Diablo-meteoritten, er funnet i store mengder rundt krateret og finnes i museumssamlinger over hele verden. Meteorittene er et godt eksempel på jernmeteoritter.

Større og eldre kratere

Noen nedslag er mye større, men også vanskeligere å se. Dette er noen av de viktigste:

• Chicxulub på Yucatán-halvøya i Mexico, rundt 180 kilometer i diameter, for 66 millioner år siden. Det er knyttet til masseutryddelsen som tok livet av dinosaurene. Les mer i artikkelen om Chicxulub-nedslaget.
• Vredefort i Sør-Afrika, for rundt 2,02 milliarder år siden, med en opprinnelig diameter som antas å ha vært mellom 250 og 300 kilometer. Det regnes som det største kjente nedslaget i jordas historie.
• Sudbury i Canada, rundt 1,85 milliarder år gammelt. Her er det i dag store gruver, fordi nedslaget skapte rike forekomster av nikkel og andre metaller.
• Ries i Tyskland, omtrent 24 kilometer i diameter og rundt 15 millioner år gammelt. Hele byen Nördlingen ligger inne i krateret.

Spor i Norge

Også Norge har nedslagsstrukturer, men de er skjult av tidens tann og ofte av vann.

Gardnos i Hallingdal, nær Nesbyen, er omtrent fem kilometer i diameter og ble skapt for rundt 546 millioner år siden. Det antas at legemet som traff, var 250–300 meter i diameter. Nedslagets opprinnelse ble bekreftet i 1990 av geologene Johan Naterstad og Johannes A. Dons, blant annet gjennom funn av sjokkdeformert kvarts. I dag er krateret ikke lenger noen åpen fordypning, men delvis dekket av løsmasser og med spor av suevitt, en bergart av sammenbakte steinbiter og glass som oppstår i nedslag. Du kan lese mer om det hos Store norske leksikon.

Mjølnir ligger på bunnen av Barentshavet. Det er et sirkelrundt krater på rundt 40 kilometer i diameter, skapt sent i jura­tiden, for omtrent 149–141 millioner år siden. Legemet var trolig 1–3 kilometer på tvers, og slo ned i et grunt hav. Det kastet enorme mengder vann og havbunnssediment opp i luften. Mjølnir regnes som et av de best bevarte nedslagskraterne i havet vi kjenner til, og ble bekreftet gjennom seismiske undersøkelser på 1980- og 1990-tallet.

Disse eksemplene viser at nedslag er en del av norsk geologisk historie, selv om vi ikke ser dem i landskapet i dag.

Hvor ofte skjer det?

Små objekter treffer Jorden ofte, men de fleste brenner opp. Legemer på noen titalls meter som kan lage kratere som Meteor Crater, treffer i gjennomsnitt kanskje hvert par tusen år, men det er store usikkerheter. Kilometerstore asteroider, som kan få globale følger, er svært sjeldne, i størrelsesorden en gang på flere hundre tusen til noen millioner år. Fordi de er så sjeldne, har astronomene gjort en stor innsats for å finne og kartlegge de største nær-jord-asteroidene. Vi har skrevet mer om det i artikkelen om asteroider nær jorden.

Kratere som forskningsfelt

Nedslagskratere er viktige i flere sammenhenger:

1. Geologi. Nedslag kan skape rike malmforekomster, som i Sudbury.
2. Historie. Lagene av stein og støv fra nedslag er tidsmarkører, som iridiumlaget fra Chicxulub.
3. Planetforskning. Ved å telle kratere på overflaten av en planet eller måne kan forskere anslå hvor gammel overflaten er. Jo flere kratere, desto eldre.
4. Beredskap. Å forstå nedslagenes følger hjelper oss å vurdere hvordan vi bør forholde oss til trusler.

Hva kan du selv oppleve?

Meteor Crater er åpent for besøkende, og Gardnos kan besøkes i Nesbyen. Selv om kratrene ikke alltid er spektakulære å se på, er det en spesiell følelse å stå på et sted der en bit av verdensrommet slo ned for hundrevis av millioner år siden. Hvis du vil forstå hva slags steiner som lager slike kratere, kan du lese hva en meteoritt er.