Asteroider nær jorden: Apophis, DART og planetforsvar

Hver dag oppdager astronomer nye asteroider, og noen av dem beveger seg i baner som tar dem nær Jorden. De kalles nær-jord-asteroider, og de er blant de mest overvåkede objektene i solsystemet. De fleste utgjør ingen fare, men siden det eksisterer en liten sannsynlighet for at en av dem kan treffe oss i fremtiden, har verdens romorganisasjoner satt i gang systematisk leting og begynt å teste teknologi for å avverge slike hendelser.

Hva er en nær-jord-asteroide?

Definisjonen er at asteroiden kommer nærmere Sola enn 1,3 ganger avstanden mellom Jorden og Sola. Det betyr ikke at den treffer Jorden, bare at banen bringer den inn i vårt nabolag. Kjente nær-jord-asteroider teller i dag langt over 30 000, og antallet øker år for år. Flere hundre kan være større enn en kilometer, mens hovedmengden er mye mindre.

Bildet øverst viser Eros, den første nær-jord-asteroiden som ble oppdaget, i 1898. Eros er rundt 34 kilometer lang. NASAs romsonde NEAR Shoemaker gikk i bane rundt den i 2000 og 2001, og landet på overflaten i februar 2001, selv om sonden ikke var bygget for å lande. Eros utgjør ingen kjent trussel, men den viser hvor ujevne og kraterfylte slike legemer kan være.

Apophis og 13. april 2029

Den mest omtalte asteroiden i dag er 99942 Apophis, et legeme på rundt 340 meter. Da den ble oppdaget i 2004, viste de første beregningene en liten risiko for treff i 2029 og i de påfølgende år. Med mer presise observasjoner er det i dag sluttet: Apophis vil ikke treffe Jorden i 2029, og NASA har gått ut med at den ikke utgjør en kjent trussel de neste hundre årene.

Det som skjer fredag 13. april 2029, er likevel en sjelden anledning. Apophis vil passere Jorden i en avstand på omtrent 32 000 kilometer fra overflaten. Det er nærmere enn de geostasjonære satellittene, som ligger i rundt 36 000 kilometers høyde. Asteroiden vil være synlig for det blotte øye fra deler av Europa, Afrika og Vest-Asia, som en liten, rask lysprikk. En så stor asteroide passerer så nær bare omtrent hvert tusende år.

Forskerne ser frem til dette som en naturlig forsøksbenk. Jordas tyngdekraft vil trolig endre asteroidens form litt og kanskje rokke ved overflaten. NASAs OSIRIS-REx-sonde, som leverte prøver fra asteroiden Bennu, har fått et nytt oppdrag under navnet OSIRIS-APEX og skal studere Apophis fra nært hold etter forbiflyvningen. Også Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA planlegger et oppdrag.

Hvordan finner vi dem?

Astronomene bruker flere metoder:

• Himmelundersøkelser med teleskoper som tar bilder av hele himmelen gjentatte ganger. Objekter som flytter seg mellom bildene, er kandidater.
• Infrarøde romteleskoper, som NEOWISE, kan måle varmen fra asteroider og dermed anslå størrelsen deres, uavhengig av hvor lyse de er.
• Radar gir detaljerte bilder av asteroider som kommer nær, og brukes til å bestemme form og rotasjon.

Når en ny asteroide er oppdaget, følger man den opp i dagene og ukene etter for å bestemme banen nøyaktig. Datamaskiner regner ut hvor den kommer til å være mange år frem i tid. De fleste «farlige» kandidater viser seg å ikke være det når mer data kommer inn.

DART: å flytte en asteroide

Det store spørsmålet er hva vi gjør hvis vi oppdager en asteroide som faktisk er på kollisjonskurs. I september 2022 testet NASA et svar med DART-oppdraget, forkortelse for Double Asteroid Redirection Test. Romsonden, på størrelse med en bil, kolliderte med vilje med Dimorphos, en liten måne på rundt 160 meter som går i bane rundt asteroiden Didymos. Ingen av dem utgjorde noen trussel.

Resultatet var tydelig: omløpstiden til Dimorphos rundt Didymos ble forkortet med omtrent 32 minutter, fra cirka 11 timer og 55 minutter til rundt 11 timer og 23 minutter. Det var mye mer enn man hadde satt som minstemål. Poenget er at en liten endring av banen, gitt i god tid, kan føre til at en asteroide bommer på Jorden med flere tusen kilometer. DART viste at metoden fungerer, og ESAs Hera-sonde følger opp med å undersøke resultatene på stedet.

Hvor ofte treffer asteroider?

De fleste objektene som treffer jordas atmosfære, er små og brenner opp som stjerneskudd. Av og til er de store nok til å lage en lysende ildkule, og noen ganger kommer biter helt ned som meteoritter. Objekter på noen titalls meter, som kan gjøre lokale skader, treffer i gjennomsnitt med mange hundre års mellomrom. Kilometerstore asteroider, som kan gi globale følger, er langt sjeldnere. Vi har gått gjennom et av de mest dramatiske tilfellene i artikkelen om Chicxulub.

Astronomene har allerede funnet mer enn nitti prosent av nær-jord-asteroider som er større enn en kilometer, og ingen av dem utgjør en trussel de nærmeste århundrene. Det er de mindre og mellomstore som er vanskeligst å få øye på, og det er der letingen foregår nå.

Hvorfor bryr vi oss?

Det finnes tre hovedgrunner til å følge med på nær-jord-asteroider:

1. Sikkerhet. Å finne farlige objekter i god tid gir oss mulighet til å handle.
2. Vitenskap. Mange nær-jord-asteroider er lett tilgjengelige rester fra solsystemets dannelse, og kan nås med mindre drivstoff enn Månen i enkelte tilfeller.
3. Ressurser. I fremtiden kan asteroider bli kilder til vann og metaller for romreiser.

For å forstå hvor disse objektene kommer fra, kan du lese om asteroidebeltet, der de fleste har sitt opphav før Jupiters tyngdekraft sender dem inn mot de indre planetene.

Planetforsvar er et fellesprosjekt

Planetforsvar er et område der verdens romorganisasjoner samarbeider. FN har etablert nettverk der observasjoner og varsler deles, og ESA, NASA og andre driver programmer som kartlegger og følger opp nye objekter. Det er neppe mange andre naturfarer vi kan forutsi flere tiår i forveien. Å vite hva som ligger der ute, er første skritt mot å kunne gjøre noe med det.

Når Apophis passerer i 2029, blir det en sjelden mulighet for alle, ikke bare fagfolk, til å følge et himmellegeme i nærkontakt. For mange blir det også en påminnelse om at Jorden ikke er avskåret fra verdensrommet, men en del av et solsystem i bevegelse.