Gjennom historien har kometer fått folk til å skjelve. De dukket opp uanmeldt på himmelen, med lysende haler som strakte seg over store deler av nattehimmelen, og ble tolket som varsler om krig, sykdom og kongers død. I dag vet vi at kometer er isbiter fra solsystemets ytterkanter, og at de bare viser seg i de få månedene de er nær Sola. Men de er ikke blitt mindre fascinerende.
Hva er en komet?
En komet er et lite legeme av is, støv og stein, ofte beskrevet som en «skitten snøball». Selve kjernen er vanligvis bare noen få kilometer på tvers, ofte mørkere enn kull. Romsonden Rosetta, som kretset rundt kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko fra 2014 til 2016, viste at kjernen ser ut som en ujevn stein med dype sprekker og høye klipper, ikke som en blank snøball.
Isen i en komet er ikke bare vanlig vann. Den inneholder også frosset karbondioksid, karbonmonoksid, metan og ammoniakk, samt organiske molekyler. Det er stoffer fra den tiden solsystemet ble dannet, og de har ligget i dypfryseren siden. Derfor er kometer så interessante for forskere.
Hvorfor får de hale?
Så lenge en komet er langt unna Sola, er den bare en mørk, iset klump. Men når den nærmer seg og isen begynner å fordampe, skjer det noe dramatisk:
- Gassen og støvet som slippes løs, danner en sky rundt kjernen, kalt koma. Den kan bli like stor som en planet.
- Solvinden og lyset fra Sola presser materialet bakover og former en hale.
- Det er faktisk to haler: en støvhale, som er buet og ofte gulhvit fordi den reflekterer sollys, og en ionehale, som er rett og ofte blåaktig fordi gassen lyser selv.
Halen peker alltid bort fra Sola, uavhengig av hvilken vei kometen beveger seg. Det betyr at når kometen er på vei bort, er det halen som går foran. Kometer mister materiale hver gang de kommer nær Sola, og kan til slutt gå helt i oppløsning.
Hvor kommer de fra?
Kometer deles etter omløpstid. De to hovedkildene er:
- Kuiperbeltet, ringen av isete legemer utenfor Neptun, er kilden til kometer med kort omløpstid, altså under 200 år. Halleys komet hører til en gruppe som regnes som mellomperiodiske.
- Oorts sky er en teoretisk kuleformet sky av isbiter langt ute, fra flere tusen til kanskje hundre tusen ganger Jordens avstand til Sola. Herfra kommer langperiodiske kometer, med omløpstider på tusenvis av år eller mer. Når tyngdekraften fra en forbipasserende stjerne eller galaktiske krefter gir en isbit et dytt, kan den falle inn mot Sola.
Det er altså to forskjellige reservoarer, begge en del av det store bildet du kan lese om i artikkelen solsystemet.
Halleys komet
Den mest berømte kometen er Halleys komet, som kommer tilbake til indre solsystem omtrent hvert 75.–76. år. Den ble sist sett i 1986, og neste gang er i 2061. Edmond Halley regnet i 1705 ut at kometene som var observert i 1531, 1607 og 1682, var den samme, og forutså at den ville komme tilbake i 1758. Han døde før den gjorde det, men forutsigelsen traff, og kometen fikk navnet hans. Det var et av de første tydelige bevisene på at kometer følger tyngdelovene, akkurat som planeter.
Halleys komet er også kilden til to årlige meteorsvermer: Orionidene i oktober og Eta-Akvaridene i mai, når Jorden krysser støvsporet etter den.
NEOWISE: den siste store kometen
Kometen C/2020 F3, bedre kjent som NEOWISE, ble oppdaget 27. mars 2020 av NASAs romteleskop NEOWISE. Den nådde sin nærmeste avstand til Sola, omkring 0,29 ganger Jordens avstand til Sola, 3. juli 2020, og ble synlig for det blotte øye i juli. Mange nordmenn husker den som en lysende stripe på nordhimmelen under de lyse sommernettene. Bildet øverst er tatt av NASAs fotograf Bill Ingalls før soloppgang 12. juli 2020. Omløpstiden er rundt 6 800 år, så den kommer ikke tilbake i vår tid.
Slike lyse kometer er sjeldne. De fleste kometer er for svake til å sees uten kikkert, og det kommer bare en virkelig imponerende komet hvert tiår eller så.
Kometer og vannet på Jorden
Et spørsmål som lenge har opptatt forskerne, er om vannet på Jorden kom fra kometer. Målinger av forholdet mellom ulike typer hydrogen i vannet fra flere kometer, blant andre 67P, viser at det ofte avviker fra jordas hav. Det taler for at kometer ikke var hovedkilden, og at asteroider rike på vann, som vi kan se i asteroidebeltet, trolig bidro mer. Bildet er likevel ikke helt avklart, og noen kometer har vann som ligner mer på Jordens.
Hva skjer når en komet går i oppløsning?
Noen kometer overlever ikke møtet med Sola. Kjernen kan splittes opp i biter, og det har skjedd flere ganger. Støvet og steinbitene som etterlates i banen, blir til en strøm av partikler. Når Jorden krysser en slik strøm, treffer partiklene atmosfæren, og vi ser en meteorsverm. Hvis du vil forstå selve fenomenet, kan du lese hva et stjerneskudd er.
Å se en komet selv
De fleste kometer krever kikkert eller teleskop og mørk himmel. Hvis du vil prøve, kan du:
- Følge med på kunngjøringer fra astronomiforeninger og nettsteder som melder om lyse kometer.
- Bruke et stjernekart eller en app for å finne posisjonen.
- Dra til et mørkt sted, helst uten måneskinn.
- Starte med kikkert, ikke teleskop, fordi kikkerten gir et bredere synsfelt.
Les også vår guide til å komme i gang med stjernekikking for flere tips.
En kometkapsel fra romfart
I 2004 fanget NASAs Stardust-sonde opp støvkorn fra kometen Wild 2 og leverte dem til Jorden i 2006. Prøvene viste at kometstøv inneholder mineraler som må ha blitt dannet ved høy temperatur, nær den unge Sola, og deretter blitt transportert ut til de kalde kantene. Det var en overraskelse, og viser at materialet i det tidlige solsystemet ble blandet mye mer enn man tidligere trodde.
Kometer er med andre ord ikke bare vakre syn, men også dokumenter fra solsystemets første kapitler.
Om Redaksjonen
Redaksjonen i Meteorittparken skriver om meteoritter, solsystemet, planeter og kosmos. Vi bygger artiklene på åpne kilder som NASA, ESA og fagfellevurdert forskning, og vi rydder i det som er sikkert og det som fortsatt er usikkert. Tips og rettelser tas imot med takk.
