Melkeveien: vår egen galakse med hundrevis av milliarder stjerner

På en klar og mørk natt, langt unna lysforurensning, kan du se et svakt, lyst bånd som strekker seg over himmelen. Det ser ut som en strøk av melk, og det er derfor den kalles Melkeveien. Det vi ser, er galaksen vi selv bor i, sett fra innsiden. Stjernene i båndet er så tallrike og så langt unna at de smelter sammen til en skinnende tåke.

Hva er Melkeveien?

Melkeveien er en stor, flat skive av stjerner, gass og støv som roterer rundt et felles sentrum. Den regnes som en stavspiralgalakse: en tett, lysende stav av stjerner går gjennom midten, og fra endene av den slynger spiralarmene seg utover. Skiven er omtrent 100 000 lysår på tvers, men bare noen få tusen lysår tykk.

Antallet stjerner er ikke kjent nøyaktig, men anslagene ligger på mellom 100 og 400 milliarder. I tillegg kommer gass, støv og en mengde mørk materie som vi ikke kan se direkte, men som må være der for at galaksen skal henge sammen slik den gjør. Den mørke materien utgjør mesteparten av massen.

Hvor er vi?

Solsystemet ligger omtrent 26 000 lysår fra sentrum, i en mindre spiralarm som kalles Orion-armen, eller Orion-sporen. Vi er altså hverken i sentrum eller helt ute i kanten, men et sted midt imellom. Fra vårt ståsted ser vi skiven fra siden og innenfra, og det er derfor galaksen vises som et bånd over himmelen og ikke som en vakker spiral. Det er litt som å prøve å forstå formen på en skog mens du står midt inni den.

Sola og planetene kretser rundt galaksesenteret i en fart på rundt 220 kilometer i sekundet. Likevel tar det omtrent 225–250 millioner år å fullføre én runde. Siden solsystemet ble dannet for 4,6 milliarder år siden, har vi altså vært rundt galaksen omtrent atten–tjue ganger.

Det svarte hullet i sentrum

I midten av Melkeveien ligger et supertungt svart hull, kalt Sagittarius A*. Det har en masse på rundt fire millioner ganger Solas, og ligger omtrent 26 000 lysår unna. Astronomer har fulgt stjerner som kretser rundt det i flere tiår. Banene viser at noe usynlig og svært tungt må ligge der, og for den kartleggingen delte Andrea Ghez og Reinhard Genzel Nobelprisen i fysikk i 2020. I 2022 ble det første bildet av det svarte hullet offentliggjort av samarbeidet Event Horizon Telescope, og viste en lysende ring av gass rundt en mørk skygge. Du kan lese mer om slike objekter i artikkelen om svarte hull.

Hvordan ble Melkeveien til?

Galaksen vår ble til for over tretten milliarder år siden, og har vokst gjennom kollisjoner og sammensmeltninger med mindre galakser. Spor etter slike kollisjoner finner astronomer som strømmer av stjerner i galaksens ytre deler, og romteleskopet Gaia har kartlagt posisjonen og bevegelsen til over en milliard stjerner og gitt oss et detaljert bilde av denne historien. Fortsatt sluker Melkeveien små satellittgalakser, blant andre den såkalte Sagittarius-dvergen.

Våre nærmeste naboer er de to Magellanske skyene, som er synlige fra den sørlige halvkule. Den største i nærheten er Andromedagalaksen, rundt 2,5 millioner lysår unna. Den kan sees som en svak, langstrakt tåke fra mørke steder på den nordlige halvkule, også i Norge, og er et av de fjerneste objektene du kan se med det blotte øye. Den kommer mot oss, og man har lenge trodd at de to galaksene kolliderer om rundt fire til fem milliarder år. Nyere beregninger tyder på at utfallet er mer usikkert.

Livet i galaksen

Planeter er vanlige i Melkeveien. Gjennom teleskoper som Kepler og TESS vet vi at de fleste stjerner har planeter, og tusenvis er allerede funnet. Du kan lese mer i artikkelen om eksoplaneter. Hvor mange av dem som kan huse liv, er ukjent, men med hundrevis av milliarder stjerner er det mange muligheter.

Vi vet også at de tyngre grunnstoffene, som karbon, oksygen og jern, som liv og planeter er bygget av, ble laget inne i tidligere generasjoner av stjerner og spredt ut da de døde. Vi er, bokstavelig talt, laget av stjernestøv.

Slik ser du Melkeveien fra Norge

Å se Melkeveien krever mørk himmel. I byer og tettsteder drukner den helt i lysforurensning, men det er ikke så langt å dra for å finne bedre forhold.

• Beste tid: I Sør-Norge er sensommeren og høsten best, fra august til oktober, når nettene igjen blir mørke. Da går båndet fra nordøst opp gjennom Kassiopeia og Svanen og ned mot sørvest, forbi de tre lyse stjernene i Sommertrekanten. Det aller lyseste partiet av Melkeveien, mot galaksens sentrum i Skytten, står så lavt i sør at det ikke kan sees fra Norge. Vinterstid ser du en svakere del av båndet gå gjennom stjernebildene Tvillingene og Orion.
• Nord-Norge: Midnattssolen og de lyse sommernettene gjør det umulig å se Melkeveien om sommeren, men fra høsten og fram til våren er himmelen svært mørk.
• Månen: Velg netter uten måne, for fullmånen vasker ut de svakeste stjernene.
• Øynene: Gi dem minst tjue minutter til å venne seg til mørket. Unngå skjermer, eller bruk rødt lys.
• Sted: Dra til en høyde eller et åpent landskap, vekk fra byene. Lysforurensningskart på nett kan hjelpe deg å finne mørke områder.

Mer om utstyr og de første stegene finner du i vår guide til stjernekikking.

Et lite hjørne av noe enormt

Melkeveien er bare én av mange galakser. Universet inneholder hundrevis av milliarder av dem, hver med milliarder av stjerner. Det sier noe om hvor beskjeden vår plass er, og samtidig om hvor bemerkelsesverdig det er at vi kan forstå så mye om den. For å få en følelse av skalaene vi snakker om, kan du lese artikkelen om lysår og universets størrelse. Bildet øverst viser infrarødt lys fra en liten del av galaksens skive, der støvet som skjuler stjernene i vanlig lys, framstår som røde og oransje skyer.

Neste gang du står under en mørk stjernehimmel og ser båndet av lys, kan du tenke på at hver eneste prikk er en sol, og at du ser inn mot hjertet av en galakse der du selv er en del av dansen.